De fleste kan dele Alan Lucien Øyens bekymring over vår urolige, digitale tid. Derfor er det kanskje ikke så underlig at han går analogt til verks i sin nye forestilling Still Life. Visuelt er malte landskaper framtredende sceniske elementer. Den menneskelige stemmen får analogt fokus i medvirkningen av lokale kor på hvert spillested. Tekst skaper en bro mellom det fysiske og verbale, det eksterne og interne, det ekstraordinære og det hverdagslige.
De to danserne, Daniel Proietto og Mirai Moriyama, er forestillingens sentrum. Begge to er bemerkelsesverdige utøvere som har beveget seg langt bort fra utgangspunktet samtidsdans, på jakt etter nye fysiske uttrykk. Moriama er en japansk danser, skuespiller og filmstjerne med en rekke filmer og TV-serier bak seg. Proietto er en erfaren danser med lang fartstid i Winterguests, og har studert tradisjonell, japansk dans ved den prestisjetunge Fujima skolen.
Butho, en danseform som er en av inspirasjonskildene for denne forestillingen, er en tradisjon som skriver seg tilbake til de urolige etterdønningene etter andre verdenskrig i Japan og helt spesifikt atombombene over Hiroshima og Nagasaki.